venividiscripsi

Finally, two months after the last update. Never thought it would actually take that long, but hey; things have been busy beyond imagination. Okay, that doesn't apply for the Christmas holiday, but at that time I didn't have much to report. I thought the drafts for my blog updates were stuck inside the dead laptop, which I had to leave behind in London one hour after it crashed, but I've found one of them on my little mini. So, before I give any accounts of the events happening over the last two months, I've better publish the early December post. Here it is:

09.12.2010: You know you've got too much to do when there's hardly time left after putting up a schedule for the day. Planning is essential, though, for I'm afraid I've always been a little to good at keeping myself occupied. Boredom doesn't exist, as you simply haven't got time to let your thoughts go astray. Maintaining focus is the key.

Now, which things have robbed me for my time lately? Mostly the usual, I guess; studying, babysitting and salsa. In addition, I've just had a visit from my friend and acrobatic rock 'n' roll dance partner Lars, who popped by London on his way back to Norway from Ghana. Knowing him as blond and long-haired, I barely recognised him with dark braids when meeting him at the Tube. We placed his baggage at home and found some warmer garments for him to wear before heading out to London City. Plans for the day had already been made. The first, a proper coffee, was soon checked off the list, and the next was London Dungeon. I found it really impressive with all its details, professional staff and thoroughly organised tour. Lars and I were quite frequently picked out to volunteer for different kinds of demonstrations, such as "imprisonment" or "torture". Most entertaining! Later that day, we went to the theatre to see the play "Ghost Stories". Let me tell you right away, if you find horror movies thrilling, whether on TV or even on 3D cinema, this play will give you the ultimate horror experience! I'm not joking - there were actually people lying outside with heart attacks after watching the play! So, how did it effect the audience? Not by splattering blood, but through psychology; planting suggestions in a human mind can have a remarkable outcome, especially when added with spectacular lights on the stage and sounds close to your ears. Even the most brave among the audience could not help jumping with surprice at the peak of the play. I'm not going to take my mother to that one.

The next day we went to Madame Tussaud's, shooting photos with our favourite celebrities. There were some lacking, though, who one should have exspected to find in such a place. For instance, where was Rowan Atkinson, Morgan Freeman, Jack Nicholson and Anthony Hopkins? And David Beckham was displayed twice - once by the side of his wife Victoria and once by the side of another major footballer, Cristiano Ronaldo. Also a bit disappointing  that Sir Alex Ferguson was nowhere to be found, when they had made José Mourinho part of their collection.

Lars took this picture of me between two handsome no. 7s. Had only the figures come to life there and then, just as in Night at the Museum...

In the evening, we first went to see Agatha Christie's Mousetrap on the theatre, the longest running (continuously) theatre play, now in its 59th year. Everyone who are fans of British crime puzzles should go and see that one, I highly recommend it. Much more my category than the play the day before, too. We went straight to a birthday party at Bar Salsa after the play, and started home right before midnight. Lars left for Norway the following morning, having experienced London in sunny weather, and not as grey and full of smog as he had expected to find it.

Having mentioned salsa as one of the major things that occupy me, I should say I'm really glad that I decided to start dancing. I've got so many nice friends here now, in the presence of whom I feel that I can be myself to a greater extent than I used to back home in Norway. These people actually accept me when I'm acting crazy, how can I possibly let go of them? And I've learnt so much from them, too, receiving both critique and encouragement, learning to be creative while dancing. I've even tried dancing with a scarf replacing body contact entirely and done yoga as a holistic approach to a salsa workshop! It pains me that my spins haven't improved, but I'm working on it. A lot. I've been tested and found worthy moving up a level at LDA, though, and I don't intend to make the rest of the class frustrated by not being able to perform as expected of that class. Going to work hard.

December dinner with most of my favourite salsa people. Starting from my side and clockwise around the table: Joe, Gizem, Magdalena, Alex, Ivan, Artur and Anouska.

Yesterday I learnt how to make a squeeze! Yes, I should obviously explain the term squeeze for those not as into Latin as I am. In epigraphy, a squeeze is a sort of impress copy of an inscription. We made these with expensive paper, water and a special brush made of badger hair. Apparently, I'm a natural at hitting the paper the right way, according to my professor. That's some skill to be proud of, it will probably prove useful back home... Or not. Anyway, the process of making the squeeze was one of the most exciting moments of my academic life here so far.

Next week I'm going home to Norway, finally! Been missing the northern climate, the lights, the Norwegian advent traditions. It will take me approximately 30 hours to get home, I think, changing planes and having a lot waiting in store, but it will be worth it. Until then I've got lots and lots to do, first and foremost getting the right books in order to be able to write my essays during the Christmas break. Then comes getting all the Christmas gifts... Oh my, I'm planning again, am I not? You see how this chaos of events is getting to me, I've better continue with academic activities now. Will probably not be able to make any more updates before I'm home in Norway, except for a short photo update from these last couple of weeks.

En blomsterforretning/suvenirbutikk på ettermiddagen, sjarmerende liten sak
Karmelittkirken på "kongeruten"


Warszawas store sønn, komponisten Chopin og hans noter

Statuen av Copernicus, designet av danske Bertel Thorvaldsen, utenfor palasset Staszic, hovedsetet for Det Polske Vitenskapelige Selskap

Den ukjente soldats grav; den midterste delen av kolonnaden, bevoktet av væpnede vakter, er dedisert til denne

Korset for Den ukjente soldats grav, på Pilsudski- plassen

Det hellige korsets kirke

Vindu med julemotiv: En vindusrekke med dukker som bevegde seg. Motivet var hentet fra julenissens verksted. Hjelperne lagde liste, presanger og gjorde klar sleden :)

Kebab King og London Steak House - men dette er i Warszawa

Kongepalasset

Tror dette er det polske kulturdepartementets bygning. Fint, ihvertfall!

Kulturpalasset, en gave fra Stalin, lå ikke langt unna hotellet mitt

Ari Behn sammenlignet sin Märtha Louise med en slik en - "du er som en lysfontene"

Pl. Zamkowy

Utenfor Presidentpalasset

Liten og tilsynelatende fredelig bil, men dens formål var propaganda

God jul - men dette er fra en butikk på et kjøpesenter i Warszawa

Slik så London ut ovenfra da jeg reiste tilbake. Slett ikke ille!

Her kommer bildene fra den mye omtalte uavhengighetsdagen:

Maskerte demonstranter


Disse møtte Eirin og meg på tur ut fra gamlebyen

Utenfor museet Pawiak; legg merke til minnesmerker og blomstersatser som har fått røff behandling

Astrid, Sissel og Eirin utenfor Pawiak. Tre blide jenter!

Presidenten kommer for å legge ned krans

Sigurd, Eirin, Astrid og Sissel på en inngjerdet parkeringsplass, med opptøyer i bakgrunnen utenfor parkeringsplassen

Opptøyene utenfor parkeringsplassen

En plakat som taler sitt tydelige språk

"... Her slipper ingen forbi - ingen slipper forbi her!"

Cave canem

Storstilt beredskap


En stakkar hvis utsagn nesten druknet blant aggressive slagord og propaganda, selv om nettopp dennes utsagn forekom oss som av de mer fornuftige vi fikk med oss denne dagen



Sykkelvas

Ehm, ja. Ting går ikke alltid slik man planlegger. Derfor ble det heller ingen direkte oppdatering fra Warszawa. Flere har kommentert at jeg ser sliten ut for tiden, og det skal vel ikke noe årvåkent øye til for å oppdage det. Følgelig blir oppdateringene knappe og sjeldne. Her kommer litt om Warszawa og dagene i etterkant av salsafestivalen.

Warszawa kjapt oppsummert er en storby med en grusom historie, sterkt forurensede gater med storslåtte byggverk og billige butikker. Dagene jeg vandret rundt på egenhånd brukte jeg til å gå gjennom halve den såkalte "kongeruten", som strakte seg fra gamlebyen i nord og sørover til parker som visstnok skal være ganske imponerende (dog rakk jeg ikke å komme meg helt dit). Møtte mine norske salsavenner, Sissel, Sigurd, Astrid og Eirin på torsdagen, som også var selveste 11.11., Polens uavhengighetsdag. For å gjøre beretningen om dagen raskere, limer jeg her inn det jeg skrev her om dagen til min venn Lars, som nå er i Ghana:

Tidlig på dagen den 11.11. fikk vi se den polske presidenten legge ned krans for sin avdøde bror i all stillhet, omgitt av politi og en beskjeden mengde presse, ved fengselsmuseet Paviak. På området var det gjort hærverk på lykter, blomsterbuketter og andre minnesgjenstander. Senere på dagen hadde vi delt lag. Sigurd, Sissel og Astrid gikk for å se på militærparade, mens jeg tok følge med Eirin, som frøs kraftig, til en pirogrestaurant i gamlebyen. På vei tilbake ble vi møtt av store folkemengder med bannere og illsinte tilrop, store politistyrker hadde samlet seg rundt dem. Det var flere ulike grupper med ulike standpunkter. Etter en liten spørrerunde hadde vi fått brakt på det rene at den ene gruppen var nazister, en annen anarkister, en tredje satanister, osv., noe som egentlig var ganske åpenbart med tanke på bekledningen deres. Noen bar svarte masker, andre hvite, atter andre bar svarte gensere merket med slikt som "Lindisfarne" og lignende. Eirin og jeg fant de andre, som kunne fortelle at de hadde vært vitne til at det både hadde vært kastet mursteiner og brukt tåregass like ved der de hadde oppholdt seg. Vi fulgte nysgjerrige de kontroversielle politiske demonstrasjonene på noen meters avstand, det var stor spenning innbyrdes mellom demonstrantene samt mellom dem og politiet. Et par ganger kom vi bort fra hverandre fordi politiet foretok kontrollerte forflytninger av folkemassene. Sissel og Eirin dro litt tidligere hjem enn resten av oss. Da vi til slutt skulle tilbake, tok vi taxi. Vi forsøkte å spørre sjåføren om dagens demonstrasjoner, og det viste seg at han var nazivennlig. I grunnen var det mange av polakkene som var det, ihvertfall blant tilskuerne til demonstrasjonene: Flere omtalte ikke nazistene med våre begreper, men snarere "patrioter" og "de som ønsker det beste for landet vårt". Litt skummelt å tenke på.

Beklager det kjedelige språket; det blir gjerne slik når ting skal gå raskt.

Salsafestivalen nådde ikke helt opp hva kvalitet angikk, i det minste ikke workshopene. Noen instruktører underviste kun på polsk, andre fleipet seg bort, atter andre var det vanskelig å se, mens en fjerde kategori kjørte et elendig pedagogisk opplegg. Noen lyspunkter fantes det imidlertid også; kommer jeg over workshops holdt av Juan Matos, Frank Santos eller Salsaché igjen, deltar jeg gladelig på dem. Når det gjaldt sosialdansingen, var det vanskelig å få noe særlig til med teknisk dyktige polske dansepartnere som stort sett bare danset på 2. Fant heldigvis et rom med cubansk salsa, som er den stilen jeg selv foretrekker på grunn av dens mer avslappede holdning og større takhøyde og tilsynelatende også større danseglede enn de andre stilartene. Slik jeg opplever det, altså. Morsomt også å møte en instruktør fra London i den polske hovedstaden: Tamambo er en glimrende danser og instruktør jeg håper å kunne delta på timene hos på Salsa on Sundays (SoS).

Vel tilbake fra Polen, med såre føtter og hovne øyne, jobber jeg så hardt jeg kan for å komme meg opp på det akademiske nivået jeg bør befinne meg på. Føler meg som en dverg sammenlignet med resten av kobbelet på klassiske fag. På Latin Dance Academy har jeg hoppet opp et nivå i mambo, noe jeg er svært godt fornøyd med. Har også endelig fått bestilt meg billetter hjem til jul; etter lange timer foran pc- skjermen fikk jeg til slutt en slags velsignelse fra mine forelesere til å droppe de siste forelesningene for å nå passende fly hjem til Kirkenes. Litt kinkige tidspunkter fikk jeg for mine reiser; å starte ut grytidlig på morgenen torsdagen, bli over i Tromsø til fredagen og på ny starte ut umenneskelig tidlig med fly, for så å tilbringe fem timer på flyplass i Banak mellom 6.20 og 11.20 - langt fra optimalt, men i det minste kommer man seg hjem til jul. Og jul gleder jeg meg veldig til nå! Men ellers er det vanskelig å finne ting å glede seg over når man er såpass sliten som jeg er disse dagene. Håper på å kunne få tatt igjen litt søvn og krefter i løpet av helgen, ellers kommer det til å bli noen strevsomme og tunge dager frem mot hjemreisen.

Skal få til bilder fra Warszawa snart, de ligger på min andre pc.

... og forhåpentligvis får jeg oppdatert litt derfra. Lover å ta mange bilder.

Mens jeg venter de siste minuttene på taxien min, som skal være her kl. 05.00, kan jeg jo fortelle hvorfor jeg reiser til Polen. Det er en salsafestival i Warszawa kommende helg, og den har jeg meldt meg på. I den polske hovedstaden kommer jeg også til å møte venner fra salsamiljøet i Trondheim, men jeg ankommer halvannen dag før dem. I mellomtiden regner jeg med å få lest litt på pensum, og kikket meg rundt på egenhånd på steder som kanskje ikke er av interesse for de andre. Oppdatering følger så snart jeg får internett i Warszawa. Wish me luck!

Slik er dagene blitt for meg, og da blir ikke bloggen hyppigere oppdatert, akkurat. Noe av det jeg har foretatt meg følger her:

Fotballtur til Emirates Stadium

Tenke seg til at den første fotballkampen jeg ser på engelsk jord er på hjemmebanen til Arsenal, en av Man Uniteds argeste konkurrenter! Dog sier man vel ikke nei, når man får tilbud om gratis VIP-billett? Stadion er av de nyere i England og holdt en svært høy standard. Gratis drikke i pausen fikk man også. Denne lørdagen regnet det, men vi som hadde VIP-billetter (jeg nevner ordet gjentatte ganger med vilje for å fremheve det) satt under tak, og merket følgelig ingenting til det. Flott utsikt over banen hadde vi, også. Bare synd Gunners vant kampen, som startet veldig bra med scoring av Birmingham. Midt blant Arsenals supportere satt jeg da, og bet meg i leppen for ikke å smile. Da Arsenal senere scoret, så jeg meg nødt til å klappe, i og med at annet ikke ville sømme seg fra en som satt på en plass som min. Men hva tåler man vel ikke for å se Premier League?

På Emirates, fra våre VIP-seter

Under kampen var det regn, etterpå skinte solen på Gunners' hjemmebane.

Moro på museum

På universitetet har vi fortsatt i forrykende tempo. Høydepunktet så langt har vært tur på British Museum med epigrafi-klassen, der vi skulle tyde inskripsjoner fra antikken. Det var helt supert, spesielt ettersom jeg stilte godt forberedt til disse timene. I løpet av leseuken, som følger andre uke av november, skal vi ha funnet en inskripsjon eller en samling av flere inskripsjoner som vi skal beskrive i et lengre essay. Blir en utfordring å finne et passende emne.

Slike ting holder vi på med i epigrafien; forsøker å tyde inskripsjoner og sette dem inn i historisk kontekst. Dette er forøvrig et gravmonument, hvor det etter utvidede forkortelser står (ifølge vår lærer) noe slikt som "Dis manibus Marci Coccei Nonni annorum VI hic situs est" - fritt oversatt: "For de guddommelige ånder for Marcus Cocceius Nonnius, her stedt til hvile". Norsk oversettelse av slikt blir ikke særlig vellykket.

Manglende form

Denne siste uken har jeg vært forkjølet. Det kom helt plutselig; følte meg frisk og fin mandags morgen, for så å bli riktig uggen i løpet av timene med middelalderlatin før klokken hadde slått 12. Da var det å unne seg å kjøpe ekstra god te på Whittard of Chelsea, en av mine favorittforetninger i London, dra innom apoteket og kjøpe det man trengte av remedier og sette kursen hjemover. Vanligvis danser jeg salsa på mandager, men der og da var det ikke et alternativ å utsette mine dansepartnere for min forkjølelse. Tvang meg til å dra på salsa onsdag, med håp om å skulle kunne unngå å nyse ut lokalet. Det gikk, men det var en utfordring å holde topp konsentrasjon. Takk og lov for tålmodige instruktører!

Alene, men trygg

Ellers har jeg den siste tiden vært alene i huset, da min kusine og resten har vært på ferie (de er kommet tilbake nå). Har vært greit med tanke på forkjølelsen - ofte er det ekstra slitsomt med mange rundt seg om man er forkjølet - og med tanke på at jeg har kunnet følge Man Uniteds kamper på tv når de først har gått (Premier League- visningen på engelske tv-kanaler er virkelig elendig, kan ikke få sagt det ofte nok). Natt til lørdag er jeg imidlertid ganske sikker på at det var noen som forsøkte å ta seg inn via ytterdøren her. Det lød høye lyder, og det hørtes ut som det ristet i dørlenken, noe som tyder på at det må ha vært noen relativt kraftige støt mot døren. Gikk ut i gangen for å se, men kunne ikke oppdage noe. Anser dette boligområdet for å være av de sikrere i byen, men ut fra rapportene fra venner i politiet her borte, kan man ikke føle seg 100 % trygg noen steder. I gjengmiljøene har det vært flere hendelser der barn og unge har blitt skutt og drept i sine egne senger. Verden i dag!

Tuslende hjemover fra tube- stasjonen knipset jeg et bilde av høstfarger i en av gatene. Strøk som dette er blant de tryggere i London.

Fint og flott

Fredag tok jeg turen innom en ny frisørsalong, i forbindelse med et kampanjetilbud. Min frisør var meget dyktig og trivelig, og overtalte meg til og med til å dra ut på kvelden, nå som jeg hadde blitt ny på håret, og alt. Jeg takket derfor ja til å bli med noen av mine salsavenner ut, til tross for at jeg egentlig bare følte for å bli hjemme og hvile ut. Likevel er jeg svært glad for at jeg dro. Primo Bar tilhører et av Plaza- hotellene i London, og mer stilig sted skal du lete lenge etter. "No jeans or trainers" stod det på et skilt ved inngangen, inne var det tydelig at dette var et sted for elite med mer enn litt penger i lommen. Fikk mange gode danser både med mine venner og flere fremmede, selv om jeg på forhånd hadde fått høre at nivået ikke var av spesielt høyt kaliber. Det var helt passe for mitt vedkommende. Senere på kvelden fikk jeg prøvd nattbussen hjem for første gang, noe som viste seg å ikke være så skummelt og komplisert som jeg hadde forestilt meg.

Utenfor Primo Bar ved Westminster Plaza. Nesten litt irriterende at jeg ikke hadde med et bedre kamera, for det var virkelig stilig innendørs!

Nå er det lesing og oversettelse som står på, flere oppdateringer kommer siden!